Fra begynnelsen av var jeg følelsesmessig i forhold til dagligdagse hendelser på jobben, og jeg var hele tida nervøs på grunn av uklar og usikker situasjon. Etter hjemkomsten fra kontoret tenkte jeg fortsatt på hva som foregikk på jobben den dagen. Fortsatt grublet jeg og opplevde på nytt ordene og oppførselen til mobberne.

Første symptomer på sykdommen dukket opp allerede i løpet av første måneder av min ansettelse i avdelingen for menneskelige resusser.

I begynnelsen…

• Først dukket det opp angst. Jeg la meg til å sove og tenkte spent på neste dag, og om morgenen våknet jeg med sammentrekninger i magen og følte frykt for å gå på jobb. Følelsen av angst og motløshet vokste jevnt i meg.
• Jeg begynte å få problemer med å sovne, og etter en tid ble jeg nesten alltid fulgt av søvnløshet.
• Jeg mistet matlyst. Jeg begynte mer og mer å føle ubehag i magen som forsterket seg i situasjoner som var spesielt stressende for meg f.eks. et anrop til sjefen og en ubehagelig samtale med ham.
• I en relativt kort periode begynte jeg å føle fysisk trøtthet og svakhet. Det dukket også opp hodepine og svimmelhet som jeg ellers aldri hadde hatt.
• Hele dager ble jeg fulgt av nervøs spenning. Det var en begynnelse på nevroser.
• Jeg begynte å få problemer med beina og musklene. En gang gikk jeg av bussen og la straks merke til at noe var galt med beina mine. Jeg hadde et inntrykk av at musklene mine ble stive. Jeg kunne ikke flytte meg fra stedet for å gå til trikkeholdeplassen der jeg måtte bytte for å komme meg på jobb. Jeg ventet noen minutter før jeg var i stand til å gå som vanlig. Senere la jeg stadig oftere merke til lignende symptomer.
• En annen gang da jeg løp til bussen og deretter ville i hast gå på, falt jeg ned på trappa. Jeg følte at jeg haltet på beina. Jeg hadde ikke krefter til å reise meg opp, og først en annen person hjalp meg. Senere opplevde jeg en rekke lignende fall på trappa til buss eller trikk.
• Slike hendelser forårsakte økende frykt for å bruke offentlig kommunikasjon. Jeg la merke til at det raskt dukket opp og vokste i meg spenning når min buss eller trikk nærmet seg. Sjeldnere og sjeldnere kunne jeg normalt gå på, og vanligvis måtte jeg trekke meg på hendene.
• Jeg visste ikke hva som sjedde med meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan det kom til at jeg fryktet for å gå på bussen, siden før reiste jeg mye i Europa, og reiser med tog og buss var da en ren glede for meg. Dessuten var jeg alltid ansett som frisk som en fisk. Derfor stilte jeg meg spørsmålet: Hva har sjedd med meg?

Senere…

• Samtidig som måneder gikk, forvandlet seg frykt som fulgte meg fra begynnelsen av jobben i avdelingen for menneskelige ressurser, gradvis i frykter av ulike typer. Først begynte jeg å være redd for å gå på jobb og ta kontakt med mobberne.
• Da smertene i beina ble stadig mer plagsomme, dukket det opp frykt for å gå og falle på gata. Beina mine skalv, og jeg kunne ikke stå på egen hånd. Derfor måtte jeg vanligvis holde meg noe for å ikke falle. For meg var det et svare strev.
• I situasjoner som ovenfor dukket det opp neste type frykt – frykt ved synet av folk. Jeg var rett og slett redd for å falle i nærheten av forbipasserende. Når noen var i nærheten, vokste angsten opp, beina bøyde seg ned, jeg var svimmel og trodde jeg ville besvimme.

Med tiden…

• Jeg var overmannet av stadig større fryktbesettelse. Jeg begynte å være redd for å utføre vanlige daglige aktiviteter som f.eks.: å krysse en gate, gå på fotauskanten, gå på trappa som fører til trappeoppgangen, gå til butikken osv. Angst og frykt gjennomsyret hele livet mitt. Det som sjedde med meg da, var ikke til å holde ut.
• Stadige angstanfall ødela helt min fred og veltet livet mitt fullstendig opp-ned. Jeg følte meg stadig dårligere både psykisk og fysisk sett.
• Det dukket opp også andre sykdomssyndromer: alvorlige smerter i nakken og ryggraden, brystsmerter av ulike grader. Jeg så at jeg ble fysisk svakere. Det var et mareritt.
• Jeg var full av nag og bitterhet, og det som jeg opplevde ”inne” kan man kalle for ”storm av følelser”. Riktig nok prøvde jeg på utsiden å beholde ro og være behersket og høflig til medarbeidere, men i virkeligheten nærmet seg min nervøse styrke sakte til slutt. Jeg følte meg som en maksimalt oppblåst ballong som – full av negative følelser, blant annet nag og følelse av urettferdighet – snart brister med et smell og faller fra hverandre.

Dessverre…

• Min helse begynte å ha innflytelse på jobbeffekter. Den første entusiasmen og gleden av å skifte plass var ikke lenger med meg. Jobb ga meg ingen tilfredsstillelse, og utførelse av oppgaver – som før hadde vært en stor utfordring – ble i grunnen en nødvendig plikt som jeg tok meg av med stor innsats.
• Med tiden hadde jeg større problemer med konsentrasjon. Jeg oppdaget også at jeg gradvis sluttet å tro på meg selv, mine muligheter og ferdigheter. Jeg begynte å miste selvtillit. I tidligere arbeidsplasser hadde jeg trodd på at jeg hadde vært i stand til å få til noe viktig og nyttig i stillingen. I løpet av ansettelsen i banken i avdelingen for menneskelige ressurser mistet jeg denne troen.

Til slutt…

• Etter flere måneder med jobben under stress, i forhold med mental overbelastning og risiko for tap av jobb kom det til alvorligste plager og sykdommer.
• Fryktene forsterket seg til den grad at man kunne snakke om traumatisk angst. Ofte våknet jeg om natten på grunn av mareritter.
• Det utviklet seg alvorlige fysiske sykdommer. Jeg var fulgt av hyppig blokkering av fysiske reaksjoner som først fant sted i stressende situasjoner. Etterpå dukket plagen opp og forsterket seg under vanlige dagligdagse hendelser. Symptomer var overalt – på jobb, på gata eller hvor som helst.
• Problemer med beina, leddene og musklene ble større. Jeg hadde store problemer med å gå og kunne ikke lenger komme meg til arbeid alene. Nesten hver dag måtte jeg ta drosje fordi jeg ikke var i stand til å gå til holdeplassen og gå på buss eller trikk.
• Jeg gikk ikke glipp av symptomer av nevrologisk karakter – stive hender, tunge øyelokk, dobbeltsyn, problemer og vanskeligheter med å snakke ut (uklar tale, stamming), problemer med å spise og svelge og kjevestivhet.
• Hjerteproblemer forsterket seg. Før sykdommen brukte jeg sjelden heisen i blokken og gikk i trappa (til og med med tunge poser) til sjette etasje der jeg bodde da. Etter at symptomene ble mer intensive, selv etter å ha gått noen meter på gata, følte jeg en sterk hjertebank og var kortpustet. På den måten kunne jeg ikke overvinne noen avstander uten å stoppe flere ganger for å hvile.

Hendelsene på jobb forårsaket hos meg mange sykdommer og plager som i en relativt kort periode førte til nesten total ødeleggelse av kroppen min.