Hendelsene i den tiden da jeg opplevde mobbingshandlinger og deres følger, varte i over tjue måneder. Deretter, etter å ha mistet jobben i banken, fant det sted flere måneders bedring og fjerning av mobbingens ødeleggende effekter fra livet mitt. Man kan si at siste år er en periode som ikke finnes i mitt livsløp. Det var nemlig en tid med sykdommer, lidelse og forskjellige vanskeligheter – ødelagt helse, avbrutt karriere og faglig utvikling, mange hindringer i livet. Kanskje ødelagt mitt livs beste år som ingen vil gi meg tilbake.

Bærer jeg altså nag til mine gjerningsmenn? Svaret er kort: Nei. I dag bærer jeg ikke nag til dem. Jeg føler heller ikke traume, bitterhet eller avsky og forakt. Følelsene som jeg har nevnt, var med meg alle de siste årene før jeg forsto at de ødela meg akkurat som tidligere minner. Men det måtte ta betydelig mye tid før jeg ville og var i stand til å tilgi mine mobbere. For meg personlig var dette en helt uvirkelig sak. Den ble allikevel mulig takket være den kristne ”tilgi” som frigjorde meg fra følelsen av hat mot dem som bidro til situasjonen min.

Hvordan ble tilgivelse utført i meg?

Min bedring begynte fra det øyeblikket da jeg innså at jeg ikke lenger kunne leve i en sirkel av minner og grubling over tidligere hendelser angående jobb i banken i avdelingen for menneskelige ressurser. Den dagen så jeg tydelig at jeg levde fortsatt i den nære fortiden. I mine tanker og foran mine øyne dukket det opp hele tida de mest smertefulle situasjonene som forårsaket enda større smerte og bitterhet. Plutselig innså jeg at jeg ubevisst fortsatt ”omgås” personer som bidro til min vanskelige situasjon. Hver dag var de med meg selv om jeg ikke hadde truffet dem på lenge. Uvilkårlig tenkte jeg på dem så ofte at de nesten ble mine faste følgesvenner – hjemme, på tur, på bussen, i løpet av middagen osv., men deres ”selskap” tynget stadig mer og var grunnen til økende konflikter.

Jo mer tid det gikk fra den dagen jeg forlot firmaet, jo større ble min nag til de skyldige. Med tiden feide flere og fler minner over sinnet mitt. Jeg var mer og mer belastet åndelig sett, og jeg følte meg endelig som om jeg bar på mine skuldre en uforklarlig vekt som overveldet meg. En lignende følelse dukket også opp i magen.

Jeg begynte å tenke på situasjonen jeg befant meg i. Desperat søkte jeg en løsning og spurte meg selv hva jeg skulle gjøre. Jeg forsøkte å finne svar på dilemmaer som plaget meg i Den hllige skriften og kristen litteratur. I en av bøkene leste jeg: ”Uten tilgivelse er det ingen helbredelse”. Etter å ha vurdert disse ordene kom jeg til den konklusjonen at det er viktig å kvitte seg med nag og skyld mot dem som såret meg.

Det var veldig vanskelig for meg å våge meg og tilgi. Det viste seg til og med at det rett menneskelig sett ikke var mulig for meg. Det dreide seg nemlig ikke bare om å si ”Jeg tilgir” men hovedsakelig om at tilgivelse ville finne sted i mitt hjerte. Jeg innså at jeg ikke kunne tilgi noen tap av helse og jobb, ødelagt karriere og flere måneder i frykt og angst. Jeg innså at jeg ikke var i stand til å gjøre det rett av meg selv. Jeg var ikke i stand til å gjøre dette uten Guds hjelp. Tilgivelseshandling ble enda vanskeligere jo mer overveldet jeg ble av den enorme smerten og skadene som ble forårsaket.

Helbredelsens områder

En dag fikk jeg fra ei venninne ei bok om tilgivelse. Da visste jeg ikke hvor stor rolle den lille og uanselige brosjyren skulle spille i livet mitt. ”Tilgivelsesbønn” – for det er snakk om den – er skrevet av fader Robert DeGrandis, en amerikansk katolsk munk, teolog og karismatiker. Boka inneholdt et par viktige aspekter om tilgivelse som jeg hittil ikke skjønte så mye av.

Mennesket trenger nemlig helbredelse i fem områder av livet: åndelig, følelsesmessig, mental, fysisk og i relasjoner med andre. Alle disse områdene henger sammen. Fysisk eller mental helbredelse skjer ikke uten åndens helbredelse. Årsaken er at kilder til flere sykdommer og plager bør man søke i det åndelige. Spørsmålet om tilgivelse gjelder den åndelige verden. Derfor kan man ikke snakke om fullstendig helbredelse uten tilgivelse. Vår egen synd og syndene til menneskene vi har møtt i livet, er grunnen til mange sår.

Sjelden innser vi hvor mange sår vi har som er følge av smertefulle hendelser i vårt liv. Disse sårende hendelsene skyver vi inn i ubevisstheten som er et enormt lager for bl.a. det som var sårende og mørkt i vår fortid. Hvis vi ville ta en titt dit, ville man finne der mange mørke episoder som har innflytelse på vårt liv og negativt påvirker vår helse og velværet. Underbevisstheten skjuler det som vi kanskje til daglig ikke husker men som har innflytelse på oss og vårt nåværende og fremtidige liv.

”De fleste sårene er skjult i vår ubevissthet og lever sitt eget liv. Vår ubevissthet er som en usynlig del av isfjellet hvis 4/5 er skjult under vann og bare 1/5 dukker opp på overflaten. Erfaringer som sårer oss og som oppbevares der er utilgjengelige for oss men ”dukker opp” på overflaten i form av sinne, konstant irritabilitet, bitterhet, mangel på glede av livet, kronisk tretthet og fysiske sykdommer. Derfor må vi be Herren Gud om at han tar fra oss smertefulle hendelser og at vi i bønn er i stand til å tilgi alle som har såret oss, og på den måten opplever vi også helbredelse”[1] – forklarer munk deGrandis.

Jeg må innrømme at jeg var redd for å komme tilbake til fortida, særlig til ubehagelige og smertefulle hendelser. Heldigvis husket jeg da ordene til en prest som jeg hadde hørt en gang:

-Tenk på hva du vil: helbredelse eller bedøvelse? Hvis du ønsker deg helbredelse, må du regne med at den skal gjøre vondt. Man må nemlig ta på smertefulle sår, nå inn i deres dype, rense det som ikke lar såret gro og dermed begynne den virkelige behandlingen. Ellers behandler man overfladisk ved å bedøve smerte og lidelse uten å rekke til årsaken og roten til såret.

Tilgivelsesbønn og tilbakekomst til fortid

Jeg fulgte fader DeGrandisa sine råd og ba tilgivelsesbønn i løpet av neste 30 dager. Det kom seg likevel ikke uten vanskeligheter i begynnelsen. Bønnen må man be hver dag, og jeg sluttet å be allerede etter et par dager. Først på tredje forsøk holdt jeg ut til den trettiende dagen av bønnen.

Det var en fantastisk tur tilbake i tid til hendelser som fra barndommen av minnet meg alle mennesker som jeg hadde møtt. Hele saken behandlet jeg svært alvorlig. Jeg laget ei liste der jeg skrev navn på mennesker som gjorde meg noen vondt. Senere utvidet jeg den med dem som ikke nødvendigvis såret meg på en direkte måte. Til denne gruppen regnet jeg personer som jeg følte til og med den minste nagen til som f.eks. for likegyldighet, mangel på hjelp og interesse i vanskelige perioder.

På den måten begrenset seg lista ikke bare til mine mobbere eller folk jeg møtte på jobb som var direkte gjerningsmenn av min daværende situasjon. Da jeg ble ferdig med tretti dagers periode med bønnen, regnet jeg flere hundre personer som på en eller annen måte – selv den minste – såret meg i fortida. Jeg ba for dem og ba Herren Gud komme til meg med tilgivelsesnåden for dem alle.

Tilbakekomst til minnene viste seg å være en smertefull påminnelse om hendelser som man ellers ikke ville huske. Som på TV-skjermen så jeg igjen på min fortid. Jeg følte at jo mer jeg engasjerte meg i bønnen, jo større ble nag, bitterhet og vekt som allerede før hadde overveltet meg. Ofte kjente jeg kvalme og følte meg veldig dårlig fysisk sett. Men jeg var sikker på at det var den eneste riktige veien til helbredelse.

Tilgivelsesbønnens frukt

Allerede etter ca 20 dager med bønnen – slik som fader DeGrandis forsikret om – kom dens første frukt. Vekt som jeg hittil følte på skuldrene og i magen, forsvant. Anger, bitterhet og tristhet trakk seg unna, og i stedet for dem var det glede og ro som dominerte i mitt hjerte. Jeg la også merke til forbedring av relasjoner med personer som før hadde vært svært vanskelige. Det var et tegn for meg at Gud hørte min bønn og kom med tilgivelsesnåde.

***

På grunnlag av det jeg opplevde, kan jeg si at tilgivelse er Guds nåde, for ingen av oss er i stand til å tilgi av seg selv. Tilgivelse oppstår ikke bare av ord. Tilgivelse er en handling med vilje som kommer rett fra hjertet. Det er i hjertet at ønsket om forsoning oppstår. Jo sterkere det er, jo mer åpent er mennesket for å tilgi dem som har såret ham.

Ikke alltid oppstår og modner dette ønsket. Jo større sår og flere skader, jo vanskeligere er det å forsone seg med den som forårsaker skade. Til riktig tilgivelse trenger hver person Guds nåde. Bare ved støtte til den gode og kjærlige Gud kan man motta all lidelse og se på den i lyset av evangeliet.

Det som åpner for Guds tilgivelsesnåde, er bønn. En vedvarende og inderlig bønn er nøkkelen til helbredelse.

Derfor er det verdt å be hver dag tilgivelsesbønn for å gi ”regelmessig” til Gud saker angående relasjoner med mennesker som vi møter hver dag.

[1] O. Robert deGrandis SSJ, Modlitwa przebaczenia, Łódź, 2003 (sitatet er direkte oversatt fra den polske utgivelsen)