Til Herren ropte jeg i min nød,

og han svarte mig.

(Salme 120:1)

Etter at jeg forlot jobben i banken, virket situasjonen min håpløs. Jeg hadde et inntrykk av at jeg sto på kanten. Jeg mistet jobben, var syk og ute av stand til å søke eller foreta et nytt arbeid; jeg gikk tom for besparelser. I tillegg dukket det ennå opp veldig dyp sorg som alltid fulgte meg.

Likevel skremte meg mine problemer ikke i så stor grad som før, for hver morgen våknet jeg med et nytt håp. Jeg ville så gjerne leve, være frisk og jobbe normalt. Jeg klamret meg til Gud som en siste utvei. Jeg begynte veldig oppriktig å be for å få helsa tilbake. I Herren så jeg den eneste legen som kunne hjelpe meg. Jeg sa til meg selv at jeg skulle be til ham så lenge til han ville svare meg. Jeg kunne ikke se foran meg en annen mulighet enn å være frisk og starte et normalt liv på nytt.

Jeg trodde på at for Gud ingenting var umulig. Jeg leste ofte Den hellige skriften. Guds Ord var min sann åndelig næring under sykdom. Mange ganger vurderte jeg fragmenter som fortalte om helbredelser som Jesus gjorde, og hans ord som forsikret meg om hans store kjærlighet. Jeg var sikker på at helbredelse skulle komme, for jeg fant ikke i evangeliet noen situasjoner når Jesus nektet noen helbredelse. Det ga meg håp og utholdenhet i påvente av bedring.

Når jeg på grunn av trøtthet ikke kunne finne på bønnens ord, ble jeg som den blinde mannen i evangeliet som satt ved veikanten og ropte hele tida: ”Jesus Kristus! Jesus Kristus!”. Og slik som han når jeg tenkte at jeg hørte ordene: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?”, svarte jeg: ”Jesu, jeg ber om at du helbreder meg”.

Jeg ba oppriktig til Gud for at jeg kunne overleve hver ny dag, og om kvelden takket jeg at han førte meg gjennom den. Jeg takket ham også for sykdommen.

***

Men Gud tidde. Da begynte jeg å spørre meg selv hvorfor Jesus ikke svarte på min bønn slik som jeg ønsket det? Snart – da jeg vurderte et fragment av evangeliet – kom jeg på en tanke at mine synder og avhengighet er en barierre på bedringens vei. Gud hørte ikke på min forespørsel fordi min skyld skilte meg fra ham.

Derfor gikk jeg til skrifte av hele livet mitt. Da jeg den samme dagen tok imot nattverden, merket jeg at jeg hadde mer kraft og mot, og noen fysiske symptomer ble betydelig redusert. Dette oppmuntret meg til hyppig bruk av sakramentet av nattverden. Fra da av begynte jeg daglig å delta på messen og motta nattverden. Jeg la merke til at etter å ha deltatt i nattverden følte jeg meg sterkere og modigere.

Mange ganger skjedde det at jeg måtte ta drosje til nærliggende kirke, for jeg var ikke i stand til å komme meg dit til fots. Men etter mottakelse av nattverden følte jeg meg mye bedre, jeg kunne alene dra hjem med bussen og ordne noen nødvendige saker.

Hver neste morgen følte jeg meg igjen dårlig, men den mottatte nattverden lindret merkbart sykdomssymptomer. Når fryktanfall forsterket seg, gikk jeg til skrifte hver andre eller tredje uke – da følte jeg også lettelse. Det skjedde at det kom til forbedring av helse for en viss tid, men alltid fant det også sted et tilbakefall. Mitt liv sirklet ”i rytme” fra den ene nattverden til den andre, fra det ene skriftet til det andre. Takket være dette kunne jeg overleve.

***

I løpet av sykdommen leste jeg mange vitnesbryd om mirakuløse helbredelser. I en av dem skrev noen at når man ber om helbredelse, må man gi ”noe” til Gud. Jeg begynte å lure: Hva kan jeg gi deg, Herre? Jeg har jo så lite.

Men Gud i hans godhet åpnen øynene til min sjel for at jeg kunne se hvor rik jeg var og hvor mye jeg eide: fiendenes hat, fordommer, bitterhet, sette seg selv over andre, uvilje, forakt, hovmod, begjær for godt arbeid, høy lønn og karriere, grådighet, ønske om å være noen viktig, verdsatt, hyllet og respektert… da begynte jeg å avstå fra min tidligere livsstil, beklage for mine feil og be Herren ta fra meg alle de onde tilbøyelighetene og avhengighetene. Det var en tid til min åndelige forandring.

Innerst inne hørte jeg også at jeg skulle forherlige Gud. Fra da av fulgte lovprisningsbønn meg hele tida. Jeg lovpriste Gud hvert sted til enhver tid: ved å utføre husarbeid, gå nedover gata eller under et måltid. Det var som om bønnen gjennomsyret hele mitt ”jeg”, hver krok av sjel og hjerte. Jeg tilba Gud og glemte virkeligheten.

En dag kom jeg på en tanke om at ved å be om min egen helbredelse skulle jeg ikke glemme å be for helbredelse av andre syke og lidende. Jeg begynte altså å gå i forbønn for venner som jeg visste at var syke. Jeg ba også for mennesker som jeg passerte på gata, sto ved siden av på bussholdeplassen, dro sammen med på bussen eller trikken og dem som jeg traff i kirka. Jeg ba også for de syke når jeg passerte sykehus. Uansett hvor jeg var, som en syk person la jeg merke i mengden til andre syke som led av sin sorg. Jeg ba og betrodde dem alle til Jesus.

***

En dag forverret seg min tilstand. Plutselig begynte det å gjøre vondt i hele kroppen. Jeg hadde et inntrykk av at alle musklene nektet å adlyde. Jeg beveget meg med vanskeligheter, beina ble tunge til den grad at jeg ikke kunne gå ned trappene og senere gå opp. Kroppen min ble stiv, smerter i nakken og ryggraden ble sterkere. Med enda større kraft begynte angst og frykt å plage meg. Det var de største lidelsene i hele varigheten av sykdommen.

-Herre Jesus, bare du vet hva som feiler meg; jeg betror meg helt til deg. Hjelp meg! – sa jeg da – Jesus, du opptrer også gjennom mennesker. Vær så snill, plasser på min vei personer som du hjelper meg gjennom.

Den dagen tok jeg imot Jesus som min Herre og Frelser. Jeg ga ham hver partikkel og sfære av livet mitt. Rett fra hjertet sa jeg ”Ja” til hans fulle tilstedeværelse i mitt liv. Jeg ba ham om å føre meg etter hans vilje, og jeg samtykket til alt han skulle gjøre med meg. Jeg stolte fullstendig på Jesus, og jeg ble enig om å gi ham hele livet mitt uten noen betingelser. Jeg sa da:

-Herre, la din vilje være i livet mitt.

Det var en morgen i mai…

Den dagen gikk jeg som alltid til en morgenmesse. Etter at den tok slutt, ble jeg ennå en liten stund for å be. Kirken var nesten tom, og jeg satt fortsatt fordypet i en still bønn. Plutselig merket jeg at noen satte seg ved siden av meg. Jeg så til høyre og merket en fremmed middelaldrende kvinne. På hennes ansikt kunne man se bevegelse.

-Gud har hørt dine bønner – sa hun – alt ordner seg.

-Hvordan fikk du vite om meg? – spurte jeg overrasket.

-Og har du hørt om Den Hellige Ånd? – spurte hun, ga meg et kort med et telefonnummer og gikk fort sin vei.

Den samme dagen ringte jeg nummeret. Personen jeg snakket med, begynte fra da av å be for min helbredelse og samtidig rådet meg å bruke sykesalvingens sakrament. Etter noen dagers åndelige forberedelse, fik jeg sakramentet av prest Teofil Hermann, sm allerede er død, i kapellet til Den undergjørende medalje i gata Radna i Warszawa. Jeg husker at presten sa til meg til slutt:

-Vennligst takk Maria for hennes forbønn til Gud.

Etter mottakelse av sakramentet merket jeg at noe skjedde med meg. Raskt la jeg merke til at Gud rørte meg med den helbredende kraften til sin kjærlighet og begynte helbredelsesprosess. Innen få dager var første tegn av Guds handlinger synlige. Frigjørelsen fra frykter begynte, gradvis sluttet jeg å være redd for å gå, krysse gata og ta bussen. Jeg følte også tydelig at musklene i baina ble sterkere, for fra da av gikk jeg normalt på bussen.

Snart fikk jeg vite at ved min sognekirke fant sted møter med bønnegruppe. I vår/sommer 2001 skifte gikk jeg til det første møtet. Da jeg ble medlem av gruppa, var jeg ennå veldig syk. I dag, etter år med fellesskapet i kirka, kan jeg med sikkerhet fastslå at jeg fant min helse og mitt liv i den katoslke kirke. Det var der jeg ble født på nytt, og takket være den kom jeg tilbake til det normale livet.

Felles bønn, kjærlighet til Gud, gjensidig støtte i bønn, vitnesbryd til mennesker som takket være Guds inngrep kom seg ut fra de største problemene i livet, sakramenter – alt dette trengte jeg for å helbrede min syke sjel og kropp. Hvor mange ganger man ba for min person! Gejntatte ganger ba man forbønn for meg. Jeg husker at jeg opplevde den første gang allerede på andre møte med gruppa. Umiddelbart neste dag etter bønnen følte jeg letthet i beina, jeg kunne hoppe, løpe og danse. Jeg var så lykkelig og glad. Jeg takket Herre Gud og elsket ham for det han gjorde.

Jeg deltok også i en rekke messer som var kombinert med bønn om helbredelse. Under en av dem hørte jeg kjennskapsord: ”Nå helbreder Herren mennesker med dyp sorg”.

Ikke med en gang innså jeg at da påvirket Jesus også meg. Først noen få dager senere innså jeg plutselig at tristhet var helt borte, og at det var fred og glede som tok dens plass.

På den måten begynte Jesus prosessen med å helbrede meg fra avhengigheter og sykdommer som var så mange. Da visste jeg ikke ennå at prosessen skulle ta mange år. Under denne prosessen skulle noen symptomer avta, og så komme tilbake igjen, noen ganger med en ny kraft. Jeg skulle nemlig lære samarbeid med Guds nåde og tålmodighet og utholdenhet i livet med sykdommer og lidelser.

***

Nå for tida lever jeg og arbeider som vanlig. Levende Jesusu som finnes i nattverden gjorde et tydelig mirakel, for jeg lider ikke lenger av plager og sykdommer som var så mange. Undersøkelsenes resultater er gode. Dessuten har legene fastslått at jeg ikke lider av myasthenia gravis.

Med full tillit vil jeg gjerne si at Jesus Kristus ga meg et nytt liv. I ham fant jeg alt jeg trengte for å helbrede min syke sjel og kropp. Jeg er ham veldig takknemlig for alt han gjorde for meg.

Takk, Herre Jesus Kristus!