Siden første sykdomssymptomer dukket opp, begynte jeg å søke hjelp hos spesialister. Jeg besøkte vekselvis indremedisiner, kirurg, ortoped, nevrolog, øyelege, ørenesehalslege og endokrinolog. Resultater av alle undersøkelser som hadde blitt gjennomført, var gode, og man fant ikke årsaken til mine lidelser.

Mine besøk hos leger var da på dagsorden. Men hva var vitsen hvis ingen kunne hjelpe meg. For hvordan kan man hjelpe noen hvis undersøkelsens resultater er gode? Fra et medisinsk synspunkt var jeg jo fysisk sett en frisk person. Men jeg følte meg fortsatt verre og verre. Leger vridde hendene av fortvilelse og forskrevet meg vitaminer, anbefalte turer osv. og mente at mine lidelser var grunnet noe ”utover det fysiske”.

-Du har gjennomgått en operasjon av skjoldbruskkjertel, så du bør unngå stress – sa en av legene.

Men hvordan kunne jeg gjøre det når konstant stress fulgte meg på jobb? Som sjefen min mente, hadde arbeid under stress en positiv innflytelse på effektivitet av resultater. Det var altså umulig å fjerne da stress fra livet mitt. Den ble min faste følgesvenn, akkurat som i tilfellet andre ansatte. En gang sa en av legene som ikke visste hva han skulle gjøre med meg:

-Du er så ung, hvordan har så mange sykdommer klamret seg til deg?

I løpet av neste et par år led jeg mye, men jeg prøvde å klare meg og overleve plager. Takket være Gud og bønn har jeg overlevd den vaskeligste perioden i livet mitt så langt.

***

Endelig kom jeg til en spesialist av muskelsykdommer som stilte en diagnise – myasthenia gravis. Det er en uhelbredelig muskelsykdom, dens symptomer kan man lindre bare ved å ta kraftige psykofarmaka eller en alvorlig operasjon av brisselen.

Jeg ville ikke tro at jeg led av myasthenia gravis. Jeg henvendte meg til flere andre leger. De fleste av dem betvilte ikke diagnosen og mente at den hadde vært stilt av den beste spesialisten i Polen i dette feltet.

Jeg følte meg verre og verre – og til tross for min tidligere motstand – begynte jeg å ta reseptbelagte legemidler for behandling av myasthenia gravis. Men snart merket jeg at jeg ble avhengig av dem. De virket som et russmiddel – etter å ha tatt dem forsvant sykdomssymptomer, jeg følte meg sterk, frisk og jeg kunne bokstavelig talt fly. Angst forsvant, og jeg kunne nyte livet. Men etter noen timer følte jeg meg enda verre enn før – hele kroppen var stiv, hodet var tungt, jeg kunne ikke fokusere på mine tanker og var nummen, beina gjorde vondt enda mer, og jeg følte merkelig trykk i brystet. Jeg følte også en indre sterk sult og ville ta en ny tablett. Det kom til at beina begynte å stivne mer og mer, og jeg haltet på en av dem. Da fordoblet legen daglige dose av stoffet. Men jeg var fryktelig redd for hva som ville skje med meg og begynte på egen risiko å redusere legemidlene som i tilleg svekket meg fysisk.

En dag følte jeg meg dårlig til en så stor grad at jeg knapt kunne bevege meg selvstendig. Bokstavelig talt fløy jeg ut av beina, svimmelhet forsterket seg, og jeg kunne ikke holde balansen. Jeg gikk altså til en annen nevrolog. Denne gangen varte besøket nesten halvannen time. Mesteparten av tiden svarte jeg på spørsmål angående min fortid. Etter undersøkelsen og samtalen fastslo legen tydelig at årsaken til mine lidelse var opplevelser og dårlige erfaringer fra de siste årene. Bedring – etter hennes mening – kunne vare veldig lang. For å fremskynde den anbefalte legen kraftige psykofarmaka.

Men dessverre etter en måned måtte jeg avsette dem. Fordi symptomene – i stedet for å forsvinne – forsterket seg enda mer. Etter en måned var jeg så svak at jeg knapt kunne utføre grunnleggende daglige aktiviteter. Derfor sluttet jeg igjen på egen risio å ta medisinene, og jeg kom til den konklusjonen at neste forsøk på medikamentell behandling sviktet.

Denne hendelsen bekreftet meg i tro om at i mitt tilfelle var bruk av farmagologiske midler ikke effektivt, og i stor grad skadelig. Min daværende tilstand ville jeg beskrive som å være på bunnen. Jeg ønsket meg sterkt å få tilbake helse og et normalt liv. Jeg fortalte meg ofte at det måtte finnes en vei til normaliteten! Desperat lette jeg altså etter en utvei av situasjonen.

På den tiden anbefalte meg mange venner alternative behandlingsmetoder og helbredere og snakket om deres effektivitet. Men jeg takket nei til denne løsningen med en gang og tok den ikke i betraktning. Jeg var overbevist om at den ikke var for meg. I tillegg var jeg bekymret for at den typen behandling kunne gi meg mer skade enn nytte. Jeg hadde nemlig hørt om noen fatale tilfeller av denne typen.

Jeg vurderte min situasjon og lurte på hva jeg skulle gjøre videre. Endelig kom jeg bare til en konklusjon. Den virket veldig logisk: dersom medisinen ikke kunne hjelpe meg med å få helse og normalt liv tilbake, kunne bare et mirakel redde meg!

Jeg tenkte da at min redning var bare i Gud.

For ham var nemlig ingenting umulig!

Jeg bestemte meg altså for å henvende meg til Gud med bønn om hjelp.